I landsbyen min er det en mann, jeg tror han heter Pierre, som bor i et 1700-talls hus med moderne panoramavinduer ut mot bekken og landsbyens høyeste og retteste hekk. Bak denne hekken står det en Mini, en racersykkel — og to Ferrarier. Røde, lave Ferrarier, sånne som overdøver kirkeklokkene og drukner enhver samtale man måtte ha idet de passerer med sine fire eksosrør. Om ikke det er åtte. Røde, blankpolerte Ferrarier, som man ser i filmer og som har plass til i høyden to handleposer eller én vannmelon, men ikke begge deler, ikke samtidig. Jævla penisforlengere, roper jeg til meg selv (ingen andre hører jo noe uansett). Men det er dårlig gjort.
Alle med fancy biler er sure gamle menn. De har som regel litt for store solbriller, en halvkneppet penskjorte og to eller tre hvite brysthår som vaier i vinden, eller airconditionen, og desperat prøver å slippe unna. Sannsynligvis har de pensko som gir dem hammertær eller hallux valgus eller begge deler. De gangene dama har fått bli med, har hun også litt for store solbriller, en strøket penskjorte, enda verre hallux valgus og hodehår som er en merkelig blanding av fluffet opp og gredd ned. Det prøver også å rømme. Hun er også sur.
Den første morgenen Pierre passerte meg, jeg lastesyklende på vei til skolen med niåringen, han trolig ute for å ferrariføne håret, gjorde jeg meg møye med å vinke og smile: GOD DAG MIN GODE MANN FOR EN FABELAKTIG DAG HVA!
Vrrrrrrrrroouuøøøøm brummet bilen idet den passerte oss mellom de to eneste husene som er eldre enn hans, akkurat der hvor selv møtende hestekjerrer har måttet stoppe og rygge siden tidenes morgen. Jævla…
Den andre morgenen syklet jeg midt i veien, i 23 km/t, siden sykkelmotoren kobler ut på 24, og fartsgrensa uansett er 30, og pekte på fjella for niåringen. Så pene de er i dag, sa jeg.
Hæ, sa han.
Fjella! ropet jeg og pekte, selv om han ikke kunne se hånda mi. Pent!
Vrrrrrrrrroouuøøøøm brummet bilen bak oss, helt opptil oss og så forbi, på det nest smaleste stedet, i minst 40.
Er det sent? spurte niåringen.
Jævla penisforlenger, ropte jeg, men det er dårlig gjort, for penisstørrelse er ikke noe man velger, og de fleste bryr seg uansett midt i ryggen, eller et annet dertil egnet sted, om hvor stort eller lite det ene eller andre lemmet er.
Røde, blankpolerte Ferrarier, derimot, bryr folk seg om: de tenker dust, Pierre. Dust, ikke status.
Neste gang skal jeg stoppe sykkelen midt i veien, gå bort til Ferrarien og si: «Du kjører litt uvørent; hvem er sjefen din? Jeg skulle gjerne ha hatt et ord med ham.»
Om det ikke virker, skal jeg ta på meg penskjorte, pensko, la brysthåret flagre vilt og uhemmet, sette solbrillene øverst på nesa og sykle så surt og så sakte at selv fotgjengerne passerer meg.
Og om bilene tuter, skal jeg rope Vrrrrrrrrroouuøøøøm og peke irritert mot fjella.