Er det én ting jeg angrer på i oppdragelsen av mine barn, er at jeg var altfor opptatt av at de sa unnskyld.
Som en gang treåringen slo seksåringen med et Brio-tog. Hva gjorde jeg? Kjeftet på treåringen, formante treåringen, ble sittende med en mutt treåring lenge lenge for å hale ut en spak unnskyldning, mens seksåringen, han som faktisk hadde vondt og ble angrepet i første omgang, han som ikke engang tok igjen!, ble sittende litt bortenfor og synes synd på seg selv. Alene.
Jeg ga nesten all min oppmerksomhet til treåringen. Og siden oppmerksomhet fra en litt sur pappa tross alt er bedre enn ingen oppmerksomhet fra pappa, viste jeg at det lønte seg å slå for å få den — og å hale ut unnskyldningen for å beholde den.
Men selv om unnskyldningen kom med en gang, og selv om jeg straks gikk over til å trøste seksåringen, ville det være en banal ordmagi og hulhet over det hele. Om treåringen bare stotrer fram dette ene magiske ordet under tvang, så er alt bra? Det viktige er ikke at han selv viser anger, men at han sier ordet så fort det lar seg gjøre, uten å ha tenkt gjennom saken og uten å ha skjønt at det var feil å bite?
Si unnskyld, si unnskyld, si unnskyld, messet jeg og fulgte etter ham der han prøvde å gjemme seg i gangen. Den viktigste lærdommen han fikk med seg, var dette: noen ord løser alt, uansett hva man legger i dem.
En sluere treåring ville ha slått med alle lekene etter tur og hver gang sagt, høyt og tydelig, UNNSKYLD KJÆRE BROR!
Spørsmålet er hva vi som voksne vil unnskyldningen skal bety. Jeg vet ikke med deg, men jeg vil at det skal bety at de angrer, at de ser hvorfor det de gjorde var feil, at de skal gjøre sitt beste for at det ikke skjer igjen. Jeg vil treåringen skal vise empati, se at seksåringen fikk vondt, og at det var hans feil — og så gi ham verktøy til å prøve å reparere skaden som er skjedd.
Jeg vil ikke at han sier unnskyld fordi jeg tvinger ham til det. Jeg vil ikke det skal skje for fort, heller. Jeg vil at han skal ha rom til å tenke over hvorfor det er feil å slå med briotog, når det kan rettferdiggjøres (kastet seksåringen stikkebuskstilker først?), og ikke minst, jeg vil han skal ha rom til å tenke over egne negative følelser uten å miste ansikt.
Ja, jeg var sint. Det er man av og til. Nei, jeg vil ikke bli sånn sint igjen. Kanskje det er måter å unngå det på? (Jeg sier ikke dette er treåringsnivå. Men jeg sier også at det er overraskende hvor filosofiske barn kan være om de får rom til det.)
Spørsmålet er hva slags voksne vi vil barna våre skal bli. Jeg vet ikke med deg, men jeg vil at mine barn ikke bare bruker unnskyldninger som et frikort for å slippe unna trøbbel som voksne. Jeg vil at de ønsker ting ugjort, og tar ansvar, selv om det er umulig, selv om det allerede er ugjenkallelig og uforanderlig gjort — og ikke at de som samfunnstopper vrir seg og vrenger seg og bare sier akkurat så mye unnskyld de trenger for å komme seg unna klemma. Ikke «unnskyld om du mener at du fortjener et unnskyld, for jeg vil jo ikke komme i den situasjonen at du mener jeg ikke lever opp til de forventningene jeg må etterleve for å beholde den posisjonen jeg gjerne vil fortsette å ha».
Nei. «Unnskyld, jeg angrer.» Og etterpå: våge å gå inn i det rommet hvor man viser medfølelse, hvor man viser sårbarhet, hvor man erkjenner at man har gjort feil, hvor man prøver å gjøre ting annerledes, i det minste i framtiden, i det minste der det er mulig.
Kanskje jeg ikke klarte det helt i oppdragelsen av mine barn. Kanskje det får vente til neste generasjon. Men i så fall er det vel bare én ting å si til det.
Unnskyld.