Vi satt ved kjøkkenbordet, kona mi og jeg. Ingen av barna hadde spist noe særlig av maten min, potetene var ihjelkokte og brokkolien smakte supersunt, den ene laksebiten hadde falt i gulvet og selv hunden bjeffet frustrert over dagens harde, tørre, alt overveiende plantebaserte supermarkedtennved. Og dette var det døgnets høydepunkt. Det hadde vært en sånn dag. Jeg trengte litt støtte.
Si du er glad i meg tross alt, sa jeg til henne.
Ahem, sa hun og rensket strupen.
Du er glad i meg, ikke sant, gjentok jeg, fordi jeg er så kjekk og staselig og vakker og stilig. Bare si det.
Du vet jo det, sa hun og knasket distré den siste brokkolien.
Ja, men jeg vil bare høre det, sa jeg. Kan du ikke bare si det? Trenger ikke nevne kokkekunsten min med ett ord, bare rams opp alt det andre.
Men det teller jo ikke, utbrøt hun. Det er jo ikke noen kjærlighetserklæring å si ting på kommando! Det er som å be meg si at jeg liker pizza — selvfølgelig liker jeg pizza, jeg elsker pizza, men tvinges ordene ut av meg, betyr de ingenting lenger. «Jeg liker pizza», liksom, sa hun med samme stemme som når hun gjengir kollegers idiotisk påståelige motsigelser mot hennes gode ideer.
Er du glad i meg, vil du mene det uansett. Er du glad i meg, vil du si det fordi jeg ønsker å høre det.
Er du i glad i meg, vil du ordene mine faktisk bety noe og ikke bare være luftfekterier og innholdsløse opphopninger av tilfeldige foner. Er du glad i meg, vil det faktisk ha noe å si om jeg mener det jeg sier. Om ikke, blir jeg jo bare en app som leser opp de ordene du har skrevet. Koneappen for frustrerte ektemenn, liksom.
Bjeff, kom det fra hunden, et kort, irritert bjeff. Jeg kastet den møkkete laksebiten til ham og sukket.
Jeg er glad i deg, sa hun og ga meg en klem. Du er kjekk og stilig og alt det andre.
Mener du det, sa jeg stille og la gaffelen ned på tallerkenen.
*
Hvordan ser jeg ut i denne kjolen, spurte kona idet vi var på vei ut døra til en eller annen halvviktig sosial tilstelning. Det er den jeg går med uansett, men hva synes du? Fin farge, ikke sant? Jeg ser ikke — og her tok hun en kunstpause — feit ut i den?
Ahem, sa jeg og rensket strupen.