Jeg så lyset i en VG-artikkel her om dagen. Eller strengt tatt ikke en VG-artikkel, det var Avinor som hadde betalt VGs annonseavdeling for å produsere og publisere en artikkel, noe man innså om man lette øverst i venstre hjørne hvor det stod «annonsørinnhold» i en font som overgikk «71 grader nord», men undergikk «Ny sveis» (dette gjaldt en fotballspiller), men det var skrevet som en VG-artikkel og ble lest som en VG-artikkel, så ja.
VG-artikkelens lys var dette: En gammel dame bor langt uti havgapet. Hun har en alvorlig sykdom og trenger å flys inn til fastlandet for behandling. Flyplassen er liten og kundegrunnlaget er lite, så den går med underskudd — men dette er ikke noe problem for, og her kommer klinsjeren, Avinormodellen sørger for at flyplassen ikke stenges ned ved å overføre penger fra overskuddsflyplasser til de mer økonomisk utsatte.
Oj, så bra, tenkte jeg. Og hvordan kan jeg støtte Avinormodellen? Svaret ga seg alt i overskriften: «Slik kan din TaxFree-handel påvirke hennes hverdag».
Og det ble lys, og det ble innsikt, og jeg så meg selv stavre gjennom taxfreen etter en vinglete Ibizatur. Vi trenger ikke noe på taxfreen, vel, sa min kjære, og jeg svarte nei, men det gjør gamle damer i havgapet, vi må kjøpe akevitt og parfyme og røyk, ellers blir de tvunget til å flytte til en grå lavblokk ved fastlandets eneste rundkjøring. Shoppa på!
Mnhja, sa min kjære, jeg vet ikke om jeg vil handle for 4000 kroner for å støtte en god sak med fire.
Sånn fungerer markedet, sa jeg. Vi boikotter israelske nybyggerdyrkede appelsiner, vi handler norsk lokalflyplasstøttende akevitt. Vi stemmer med lommeboka og endrer sakte men sikkert verden til et bedre sted.
Sakte er ordet, sa min kjære. Såeh, taxfreehandlingen av helsefarlige varer bør bevares fordi folk som bor i havgapet lettere skal komme seg til sykehus når de blir syke av nettopp disse helsefarlige varene? Det er ikke andre måter å støtte distriktsflyplasser på, da?
Ingen, sa jeg og tok en vodka. Så, hva blir det til? I verste fall kan du jo gi akevitten din til meg.
Og jeg så meg selv stavre mot lyset mens flaskene og myntene klirret på innerlomma, trygg i forvisningen om at jeg hadde skubbet markedets usynlige hånd nok til å redde minst én gammel dame fra statens klamme overformynderi.