Se, gutter! Utenfor middagsbordvinduet ruller en olabil ned en slak bakke. Fronten er styret fra en gammel trehjulssykkel; hekken er en sykkeltilhenger med slarkete sidevegger og mugg oppover taket.En gutt, kanskje tolv år, akkurat så gammel at han kan ha klart å lage olabilen selv og akkurat så ung at han fremdeles kan hvine av fryd uten at stemmen bryter, svinger fra side til side mens kameraten hans løper bak og heier.
Se, gutter! Se hva naboene har laga! Han kommer ned til enden av veien og stopper med en elegant flædd. Kameraten andpuster opp til ham og sier noe, jeg hører ikke hva det er, men det ser ut som Min tur! Min tur! Så drar de olabilen sammen tilbake opp bakken.
Se, gutter! Nå er det andremanns tur! Kanskje dere skulle gå ut og bli med? Går ikke de på skolen? Grh, sier trettenåringen, langslampet og cool. Takk for maten. Jeg har … lekser. Han vugger, det er ordet, vugger og vagger med litt for lange armer og litt for korte ermer opp trappa. Engelsklekser. Veldig viktig. Prøve i morgen.
Se, nå kjører de ned bakken igjen, sprudler jeg til den ene sønnen som er igjen. Se som det går! Whui! Grh, sier niåringen. Kan jeg se på iPad nå?
Inne! Inne! Alltid skal dere være inne! Se, nå skinner sola også, det er uker til neste gang. Da jeg var liten, begynner jeg, men blir avbrutt av pappa. Hah ja, du var inne hele dagen, sier han. Leste de bøkene dine og hørte på musikk og hva du enn gjorde på datamaskinen – spilte det basketballspillet, var det ikke? Og Football Manager? Nei, noen olabilkjører ble du aldri. Det er nesten som han sukker når han sier det. Som om olabilkjøreri var hans store plan for mitt liv og så ødela jeg alt sammen.
Hrm, sier jeg, da farfar var liten! *Da* lagde de olabiler, da! Ute i gata hele dagen! Frisk luft og fysisk fostring! Grh, sier pappa. Jeg lagde aldri olabiler. Fikk låne naboens et par ganger, men stort sett hang vi bare da, på hjørnet, eller i en eller annen hage og gikk på epleslang og venta på at middagen skulle bli ferdig.
Da oldefar … begynner jeg. Hrm, sier niåringen. Takk for maten. Jeg ser på iPad nå. Og så går han opp trappa, fremdeles for liten til å lage noe, men altfor stor til å leke.
Kanskje barnebarna dine, sier pappa til meg. Grh, sier jeg og tar den siste poteten.