Si at du befinner deg i Lyon. Dette er ikke spesielt usannsynlig, det er en halv million fastboende i selve byen og halvannen million i metropolen, og hvert år stikker 6 millioner innom på kortere eller lengre besøk.
Si at du har kommet fra Genève, hvor det eneste som er bredere enn bilene er egoene og det eneste som er smalere enn kulturen er kleskoden, for å myldre med menneskene litt og se hvordan livet også kan være.
Si at du rusler rundt i Lyons gallerier og handlegater og følger strømmen av mennesker rundt fra turistfelle til turistfelle og fra lokale små parker til enda mer lokale og enda mindre markeder. Kanskje du går på en konsert eller på en pub eller to eller, hvorfor ikke, en fotballkamp, Olympique Marseille mot Olympique Lyonnais, kanskje, og synger av full hals og skyter med halvlegale fyrverkeribatonger og kaster dorulller på banen ved hvert mål, om det er det man gjør i Lyon, om de da klarer å skåre mot Marseille. Si at du rusler gatelangs og beundrer enda mer halvlegale grafittier og kunstuttrykk og piecer og tagger langs elvebredden og på mer eller mindre slitne togvogner og i diverse mer eller mindre mørke bakgater. Si at du bader i storbyens liv og leven og tar til deg så mange inntrykk, både visuelle og auditive, at du blir mett og rund og full av alt du opplever.
Si så at du går til togstasjonen, til Lyon Part-Dieu («Guds eiendom», bokstavelig talt) med alle togene som kommer og går fra og til 12 perronger, fra A til L, og som årlig skyfler mange av de halvannen millionene og enda flere av de seks millionene, fra forsteder og byer både inn- og utland, alle slags mennesker, venninnegjenger på kunsttur, en dimitert soldat på vei hjem til mor, tannleger på vei til jobben og tannlegepasienter på vei til tannlegen.
Der går det en mann som ser ut som en forfyllet bluesartist, men snakker i telefonen som en fransk rapper, med store armbevegelser og med trykk på hver stavelse: «Non, mon ami, c’est fini, hein, c’est fini, mon ami, c’est fini, hein».
En gruppe svenske damer med alt fra grålig til kritthvitt hår, en flokk skvatrete pingviner, tralter mot en av rulletrappene. Den bakerste pingvinen snur seg og roper: Bosse, du måste skynda dig, perrong L sa jag ju. Kom nu!
Og Bosse kommer trippende med et vondt kne og den største kofferten av dem alle. Ja, ja, min kära, jag kommer, jag kommer.
Ved pianoet de har satt ut («À vous de jouer!») sitter det en dresskledd japaner, han har et japansk klistremerke pent dandert i hjørnet på den svarte skinnkofferten, og spiller moderne klassisk musikk — ikke tolvtone, men ikke akkurat sju heller, noe midt mellom, det risler og rasler og drysser av toner i lufta, han må være god, men ansiktet hans er uttrykksløst og når han er ferdig, klapper ingen.
En middelaldrende mann med en sliten, grå tursekk og lyddempende ørepropper skuler i generell retning alle menneskene og vandrer forgjeves rundt på jakt etter et rolig sted. Skjegget hans er også grått, men håret hans er blondt, og hadde han smilt, hadde han hatt bølger av rynker rundt øynene.
Flokken av pingviner passerer den andre veien. Nej, Bosse, det var fel! Det var B! B! Kom nu!
Si du står og ser alle menneskene og tenker at du er mett nå. At det ville ha vært fint med litt ro og fred. Litt færre mennesker, liksom. Litt mindre påtrengende kaos. Litt færre inntrykk. Si at du går til perrong G og setter deg på et lokaltog som svinger av nordover og innover i landsbygda. Eller utover, alt ettersom. Et tog hvor ingen ser ut av vinduet, men bare ned på telefonene — og hvor ingen går av på første stopp, men fortsetter å se ned på candycrush eller matinfluencere eller en endeløs statusoppdatering fra diverse halvbekjente eller hva det nå er som gjør det verdt det.
Et landskap som ikke er verdt å gå ut i eller en gang kaste et kort blikk på mens man venter på at man skal komme fram til siste stasjon.
Si at toget stopper for andre gang etter 25 minutter og du går av sammen med fire-fem andre passasjerer. Si at du retter litt på sekken og prøver å gå like målrettet som disse fire-fem personene, åpenbart fire-fem av de 3000 fastboende i byen, over togskinnene, men du klarer det ikke helt — og når de spres for alle vinder inn i livene sine, blir du stående litt i villrede. Det skulle ha vært en busstopp her et sted. Men den eneste bussen du ser, er høy og stor, av typen «se vi er et profesjonelt fotballag» — og den står ved siden av en parkeringsplass hvor alle bilene er små og kompakte, Nissan Micra, Fiat Uno, og *likevel* fulle av små skrammer og bulker. Om bittesmå biler sliter med veiene her, hvordan skal da store busser kommer seg helberget rundt? Men det synes ikke å være noen andre busser i nærheten, så da må det kanskje være denne?
Unnskyld, monsieur, stotrer du på passabel fransk til en penkledd mann som driver og akker seg krokbøyd over bussmotoren, denne går kanskje til Chamelet?
Han svarer ikke først, okker og akker seg heller enda litt mer intenst, men etter et par vennlige hint reiser han seg opp og setter øynene litt misbilligende i deg.
Chamelet, sier han, Chamelet, nei, jeg skal til Lyon. Chamelet er den veien, fortsetter han lett åndsfraværende og gjør en generell bevegelse med armen før han fortsetter å rote rundt i motoren. Mye å fikse i dag, gitt. Motoren i ulage, gitt. Ouf.
Du vet ikke hvilken generell retning Chamelet er i. Du vet egentlig sjelden hvilken generelle vei noe er i i det hele tatt. Du kan gå deg vill i en leilighet, det har du fått høre mange ganger. Prøver å gå til badet og ender opp på kjøkkenet eller omvendt, ja, ha ha, den retningssansen din glimrer med sitt fravær, du! Om du lukker øynene, kommer du deg aldri ut døra.
Ja, ja, mange ganger.
Vi får nå se da, de neste par dagene, om det virkelig er så ille. Eller ikke se, alt ettersom.
Bussen kjører ut, antakeligvis i generell retning Lyon, og en ny buss av akkurat samme størrelse og utseende, en «to skoleklasser på vei til leirskole»-buss, kjører inn på samme stopp. Tre mennesker har stilt seg i kø på et bestemt punkt du antar er bussens forutbestemte plassering.
Chamelet, mumler en av dem, mer som en konstatering enn noe annet, en allmen livsvisdom man kan finne på å sitere nå og da for at ingen skal glemme den, som en engelsklærer stadig vekk sier knowledge is power. Men han sa det i din generelle retning, mer eller mindre, og det står ingen akkurat rundt deg, så du føler et visst sosialt press for å svare ham.
Chamelet, mumler du tilbake, akkurat som en engelskelev ville ha mumlet France is bacon.
Han nikker og du nikker og dere går begge på bussen og snart er den ut på veien .
Bussen kjører gjennom et bølgete landskap, undulerende, gjennomskåret av dype elverynker. Vingårder og andre gårder avløses av middelaldergamle landsbyer med pent danderte ruiner og reklameplakater for vin og andre produkter fra diverse gårder. Først og fremst vin. Og først og fremst beaujolais, som om den ikke er den eneste vinen i området, i alle fall er den eneste vinen de finner det bryet hvert å snakke høyt om. Men det gjør de derimot til gagns. Det er beaujolais-fester og beaujolais-plakater og beaujolais-gårder og beaujolais-statuer og beaujolais-lekeland og beaujolais-museer og beaujolais-putevar og en hel mengde andre beaujolais-tekstiler. Nesten, hvertfall. Og landskapet er nettopp som man ser for seg et fransk vinkulturlandskap skal være. Duvete og frodig og rustikt. Men det synes ikke å imponere medpassasjerene dine. På den annen side, om du kysser bussjåføren på begge kinnene og om du i motsetning til for eksempel en norsk middelaldrende mann med grå ryggsekk ikke trenger å si hvilken stopp du skal av på, så er det kanskje et tegn på at du har vært i området en stund. Og det er kanskje for sånne som deg denne altfor store bussen på de altfor trange veiene er laget for: det er ingen stoppknapper her. Dit de skal, trenger man ingen stoppknapper.
Etter 25 minutter stopper bussjåføren bussen og roper, i din ganske så spesielle retning, «Chamelet, monsieur!». 25 minutter, akkurat som toget. Og likevel en helt annen verden: der grafittien i Lyon var politisk og venstreradikal og personlig og artistisk, har det i løpet av hele denne bussturen bare vært ett eksempel på at noen har brukt tusj eller maling eller spray for å uttrykke seg visuelt i det offentlige rom. Ett tall og fire bokstaver i en skrikende rød farge bakpå et trafikkskilt, en kort tekst om den viktigste kampsaken i vår moderne verden og det området som vil ha størst betydning for våre barn og barnebarn, et enkelt, men tydelig budskap: 5G NON.
Velkommen til Chamelet. Befolkning ved siste folketelling: 700, like mange som før verdenskrigene. Innbyggere: chamelois. Andel av befolkningen over 55 år: 25%. Antall utlendinger: 11. Antall marokkanske restauranter: 1. Antall busslinjer: 2. Antall togstasjoner: 1. Antall mørkerom: 0.
Jeg går av bussen, vurderer å i det minste slengkysse bussjåføren, men tar meg i det og justerer heller skulderemmen og klør meg i det litt for uflidde skjegget som fremdeles ikke har bestemt seg for når dere vil bli helt hvitt. Herfra går det ingen busser. Ikke dit jeg skal. Det går en vei, selvfølgelig, det går alltid en vei, men den nye, fortauløse veien er trang og smal, spesielt om det kjører en buss eller to forbi på vei til viktigere landsbyer med større vinproduksjon, så den enkleste måten herfra er å følge den gamle veien og mer eller mindre gjengrodde stier gjennom skogen i ganske nøyaktig sju kilometer.
Klokka er tre, fredag 13. september. Klokka 6 vil alt bli mørkt, helt mørkt, bekmørkt, ingen sol eller måne eller stjerner eller gatelys eller skrivebordslamper eller stearinlys eller skjermer av noe slag, bare helt, helt mørkt i 80 timer. Jeg retter på sekken igjen, og begynner å gå i lyset fra en sol som alt har passert middagshøyden og nå bare har resten av dagen igjen.
Det er ikke så mye jeg har i sekken. Jeg trenger ikke så mye dit jeg skal. Et skift: en underbukse, et par sokker, en T-skjorte, en genser, en bukse. En notatbok, en kulepenn, nok en kulepenn i tilfelle den første ikke virker, selv om jeg ikke helt vet hvordan jeg skal finne ut at den ikke virker når det er helt mørkt. En vannflaske, en tannbørste, en tannkremtube, en deodorant, en astmamedisin sånn for alle tilfellers skyld, man vet aldri hvor det er mugg i gamle hus. En mobillader og en powerbank. En sovemaske. Ørepropper og øreklokker. Og det er alt. Kamera har jeg i hånda, man vet aldri hva som dukker opp; telefonen er i lomma sammen med lommeboka.
På meg har jeg også et skift, et par sko, en klokke og briller jeg egentlig ikke trenger, men som gjør at jeg ser såpass mye bedre at jeg kan fortsette å jobbe med smilerynkene og ikke myserynkene. Men igjen, i mørket har de kanskje ikke så stor effekt. I mørket finnes det ingen rynker uansett.
Det er alt jeg har. Det er alt jeg trenger til tirsdag morgen. Men hva om noe skulle skje? Hva om, for eksempel, jeg skjærer meg på en kniv og trenger plaster? Eller barbermaskin? Eller egen shampo? Eller ekstra sokker, i det minste? Myggfanger? Tenk så utrolig irriterende det må være å være timer i et lite rom og høre en mygg og ikke kunne gjøre noe med den? Eller hva med en bok å lese? Når jeg kommer ut, hvertfall? Eller en tøybamse eller noe som er kjent og kjært og kan gi meg trøst i mørket? Eller en strikk, så jeg kan trene? Egen yogamatte? Snørrpapir? Neglsaks? Røkelse? En liten ukulele, så jeg kan lage musikk, i det minste, om det ikke er mulig å lytte? Jeg kan ikke spille ukulele, men nå vil jeg jo ha 80 timer å lære det på? Trenger jeg ikke noe mer, noe som kan enten gjøre livet lettere hvis *noe* skjer, hva som helst, ett eller annet, man vet aldri hva slags overraskelser livet har å by på, selv om man vet at de fleste overraskelsene livet velger å by på heller forårsaker sukk en jubelbrøl — eller noe som kan fordrive tiden, noe jeg kan holde på med, noe jeg kan gjøre eller lage eller holde hodet opptatt med? Strikke sokker! Jeg kan strikke sokker i 80 timer. I mørket. Ensfargede. Jeg hater lyden av strikkepinner og har ikke strikket siden noen helvetesuker i forming på barneskolen. Men likevel, Jostein! Noe! Noe!?
Nei. Jeg tror ikke det. Jeg tror dette er nok. Jeg har ikke meditert på noen måneder, om man kan kalle sånne kyllingblunder for meditasjon (å kalle det høneblunder ville å være overvurdere dem), og jeg har ingen annen plan for oppholdet enn å se hva som skjer. Eller ja, ikke se, da, men du skjønner. Ta ting på sparket til det lysner. Og er det noe jeg kan, er det å ta ting på sparket — av nødvendighet, siden jeg er veldig dårlig på å planlegge, men likevel. Likevel. Jeg tror dette er nok. Jeg tror jeg klarer meg fint. Incha Allah.
Ruta tar fort av fra hovedveien og opp til det gamle sentrum av Chamelet og byens, landsbyens, store stolthet: overbygningen over det gamle markedet (som nå er en vei). Fra minst 1536, står det på et infoskilt, men trolig mye eldre: dette året sendte en fyr et brev til en annen fyr for å få materialer til å få restaurert markedet, og stokkene er også datert til dette året. Det eldste markedet i hele området, står det. Spesielt interessante skal stokk 2 og 5 være, de er forlenget og, ja, det er vel det. De er forlenget. Jeg tar samvittighetsfullt to bilder og går videre. To minutter senere er jeg ute av landsbyen.
Ti minutter senere passerer jeg det første bilvraket. Det er en gammel Lada, eller Skoda, eller kanskje en Jugo: en liten, firkantet bil som må ha sett langt bedre dager, men selv i sine beste dager ikke var en spesielt bra bil. Nå står den bare her i kanten av en åker og ruster sakte ned til grunnen. Jeg merker jeg blir irritert. Har de ikke vrakpant her på landet? Har de ikke bilopphuggere? Trenger de virkelig la gamle biler stå henslengt og gjøre ingenting, ikke ha en funksjon, ikke være til annen nytte enn visuell støy og forurensing av grunnvannet? Det er så meningsløst, tenker jeg. Det er så korttenkt.
Tjue minutter senere passerer jeg det andre bilvraket. En liten Fiat, må det ha vært en gang, og en gang må den ha vært i Paris, for den har et klistremerke av Eiffeltårnet på bakluka. Den må ha sett verden. Men nå står den her og råtner.
Etter enda et kvarter passerer jeg to nye bilvrak utenfor en gammel låve eller uthus eller hva det nå heter, så enda ett. Og ikke lenger etter: to hus, eller ruiner, jeg er ikke sikker, med en hage hvor det står ikke mindre enn sju biler i mer eller mindre elendig forfatning. Dører som mangler, hjul som er borte, vinduer som er sprukne eller krakellert om de i det hele tatt er der. Ved siden av stien ligger det henslengt et barnesete som er så dekket av grønn mose at det er vanskelig å se hvilken farge det en gang må ha vært.
På sju kilometer ser jeg ikke mindre enn, og kanskje enda litt mer, et dusin biler som er i mer eller mindre elendig forfatning og er kommet mer eller mindre langt på veien mot å ikke engang kunne gjenkjennes som biler. Objekter, bare, metallbokser som bare står der og står der. Og ikke noe annet. Noen av dem kunne kanskje ha blitt restaurert opp og fikset så de kunne kjøre til Paris igjen; alle kunne helt sikkert ha blitt delt opp og blitt solgt som delebiler eller blitt resirkulert eller i det minste blitt kastet på riktig måte. De kunne ha kommet til nytte! Men neida, her står de og bare er og det er så meningsløst at det skjærer en i hjertet.
Etter to timer og nøyaktig sju kilometer går jeg opp de siste skrittene mot en landsby på toppen av en ås. Saint Juste-d’Avray., står det på skiltet.
Velkommen til Saint Juste-d’Avray. Befolkning ved siste folketelling: 743, halvparten så mange som før verdenskrigene. Innbyggerne kalles chouettes — ugler. Andel innbyggere over 55 år: 40%. Antall utlendinger: 21. Antall marokkanske restauranter: 0. Antall busslinjer: 0. Antall togstasjoner: 0. Antall mørkerom: 2.
Jeg er framme.
I midten av landsbyen, på toppen av åsen, ligger det en overraskende stor kirke. Døra står halvåpen; på oppslagstavla henger det en laminert lapp hvor det står at det er forhøyet fare for attentat. Fra hvem står det ikke noe om. Dandert rundt kirken ligger det rådhus og post og barneskole. Smale, gamle murhus i ulike jordfarger omkranser en håndfull trange veier nedover åssidene. Gatene heter ting som Rue de l’industrie (industrigata; uklart hva denne industrien består i), Place de l’eglise (kirkeplassen), Rue de la mairie (rådhusgata), Rue de nord (nordveien), Chemin des écoliers (elevveien) og Montée de l’harmonie.
Og det er til Montée de l’harmonie jeg skal. Nærmere bestemt nummer 8. Harmonikleiva 8, hvor man håper å se lyset ved å skru det av.
I nummer ni bor Bérengère, hun som leier ut de to mørkerommene i nabohuset. Hun møter meg utenfor nummer åtte og snakker akkurat som han forventer at en mørkeromsmeditator skal snakke: forsiktig og mykt, nesten som om hun er redd stemmen hennes skal sprenge en eller annen kosmisk stillhet.
Hun sier, nei hvisker, at hun kjøpte de to husene, var det allerede to mørkerom i nummer åtte. Eierne var bestyrere, eller guruer eller hva det nå heter, på et hridaya yoga-senter noen kilometer unna, og de brukte rommene i initieringprosesser. Eller i opplæringen, eller hva man nå skal kalle det. (Jeg begynner å få en vag følelse av at jeg ikke har helt kontroll på mørkeromsterminologien.) For å stige til en eller annen bestemt status innen Hridaya, må du oppholde deg 48 timer i et mørkerom. Sånn sett er man i det minste sikret en jevn strøm av kunder.
Jeg skal være i 84 timer, sier jeg og prøver å skryte akkurat så mye at jeg ikke virker for skrytete.
20 prosent går ut av rommet før tiden, svarer hun. Og 48 timer er jo selvfølgelig bare starten: jeg var 10 dager i mørket på vårt senter i Mexico. Men til uerfarne anbefaler vi to til fem dager, så det passer fint.
Hun kodelåser opp utgangsdøra og hysjer på meg Det er en dame i mørkerommet i første etasje — det står et par bittesmå hoka-sko på skohylla, sikkert størrelse 37 — og vi burde ikke snakke så høyt. Vi burde ikke bryte en annens mørke stillhet. Jeg setter mine enorme altra-sko, størrelse 47, i samme hylle og følger Bérengère opp den smale, knirkete trappa.
På Hridaya yogas nettsider beskriver de mørkeromsmeditasjon som «en praksis som kan føre til dyptgående bevissthetsendringer». Mørke og avgrunn, sier de videre, er ingenting å frykte, for den vi virkelig er, er selve essensen av både Mørke og Lys. Noen ganger kan kvalens eller desperasjonens mørke, eller redsel for døden, øyeblikkelig avdekke Ren Bevissthet, ikkekonseptuell lykksalighet.
Jeg er usikker på om jeg vet helt hva jeg har begitt meg ut på. Det er litt pinlig å si det, men den egentlige foranledningen til at jeg ble interessert i å gå inn i et mørkerom, var en artikkel om en basketballspiller. «Hvordan Rudy Gobert sluttet fred med å være NBAs mest latterliggjorte spiller», var tittelen, og den handlet om hvordan mange spillere synes denne Gobert er en dust og hvordan han syntes det var vanskelig til han var tre dager på dark retreat. Da fikk han en trygghet på hvem han var og hva han stod for og det gikk ikke lenger like mye inn på ham å bli, ja hva er ordet, mobbet.
Jeg blir ikke mobbet. Og jeg spiller hvertfall ikke basket i NBA — og ikke engang på den lokale kurven med de småskadene jeg driver å pådrar meg om dagen. Jeg er ikke en franskmann på 215 og jeg går ikke med smykker som healer og krystaller som gir energi. Som Gobert gjør. Men jeg har alltid søkt stillhet og færre inntrykk. Diskoteker har alltid stått for meg som en særegen form for tortur. Jeg ser ikke mange filmer, fordi jeg blir sliten i øynene og skjeler, men også fordi det nesten uten unntak er for mye lys, for mye lyd, for mye action. Det er mer glede i å være alene eller med én person enn med femti andre på en skrålete tilstelning. Sånne ting. Og om jeg finner mer glede i mindre inntrykk, vil det da ikke være en logisk følge at det er mest glede i minst mulig inntrykk?
Nei, det kan ikke stemme. Ikke helt. Jeg er også ensom av og til, jeg vil også oppleve, jeg trenger også input og folk rundt meg. Men nysgjerrigheten min var vekket: hva det egentlig å være alene i et mørkt rom i flere dager. Hva fører det til? Og om det fører til gode ting, hvorfor ikke prøve?
Så jeg var her både for å oppleve så lite som mulig, men også for å oppleve hva som skjer når man ikke opplever noe som helst. For ting kan skje, det sier Hridaya:
Mørket aktualiserer stadig høyere tilstander av åndelig bevissthet… Melatonin… stilner kropp og sjel (dag 1 til 3). Pinolin… fører til at visjoner og drømmelignende tilstander dukker opp i vår bevisste bevissthet (dag 3 til 5). Til slutt syntetiserer hjernen de «åndelige molekylene» 5-methoxy-dimethyltryptamine (5-meO-DMT) og dimelthyltrypamin (DMT), noe som muliggjør de transcendentale erfaringene med universell kjærlighet og empati (dag 6 til 12).
Jeg tar ikke narkotika. Jeg drakk alkohol noen år, til jeg tok konsekvensen av at det verken smakte eller gjorde godt, men noen form for narkotika har jeg aldri prøvd, verken de svakeste eller de litt mindre svake, verken oppover- eller nedoverrus. DMT er et narkotikum som er i samme klasse som LSD og enkelte sopper og som fører til mange av de samme opplevelsene. Jeg har ikke lyst til eller planlagt å ta verken DMT eller LSD eller andre stoffer — og likevel virker det fascinerende om man kan få en lignende opplevelse av å bare være i et mørkt rom. Og litt derfor, også, er jeg her: jeg ønsker å hallusinere litt. Jeg ønsker å forvirre hjernen litt, ønsker å se syner og hallusinere. På 84 timer rekker jeg kanskje ikke å oppleve universell empati, men litt mer empati er aldri å forakte, og uansett vil det nok bli noen rare syner, om jeg bare er blant den 80% som holder ut hele den tilmålte tiden.
Oppleve lite, oppleve noe nytt, og den siste tingen: innse hva som er viktig. Du vet hvordan det er, man vet ikke hva man har før man mister det, eller alle som nesten dør blir veldig glade i livet, eller du aner ikke hvor høyt du setter en vaskemaskin før den bryter sammen, eller tusen andre i samme sjanger. Det meste av ting og personer tar man for gitt — og mye av det man bruker tid og krefter på i hverdagen, er egentlig ikke viktig i det hele tatt. Jeg er her og å miste alt i etpar dager og så se hva det er jeg savner og hva jeg er glad til for å ha kommet meg unna.
Det jeg ikke er her for, er å bli en mystiker, en new age druide, en sjaman som snakker om månens åndelige energier og chakraer og den ene eller andre gudene og en hel lang rekke med ord fra sanskrit eller persisk eller arabisk eller kinesisk eller et eller annet obskurt språk, ord som virker som de åpner døra inn til verdens dypeste hemmeligheter, men som egentlig bare betyr «lys» eller «mørke» eller «kjedelig» eller «syn». Ikke fordi jeg skjærer all antikk visdom over en avfeiende kam, men fordi de fleste som bruker den i våre dager, faller inn i svarte new age hull hvor logikk blir et skjellsord og dype innsikter er et synonym for en drøm jeg hadde en gang.
Dette er ikke sånn man klikker, det er jeg ganske sikker på. Men jeg virker også å være ganske alene i å være sikker på det…
Vi går inn i rommet, Bérengère først, jeg etter. Det er ikke stort, jeg gjetter kanskje snaut 20 kvadratmeter. I en krok til høyre er kjøkkenet, med skuffer som er tomme og en vaskemaskin jeg aldri får bruk for. Rett fram står senga under en svart gardin på veggen; bak den svarte gardina er det en svart, fomskåret madrass; bak den svarte madrassen er det et vindu; bak vinduet igjen er det to lemmer. Til høyre er det også et like bad med do og dusj. Den svarte firkanten på veggen er ikke en TV, det er en svart duk over en svart skyvelem: bak den er det en luke hvor maten skal komme, helt uten at lys slipper inn. Til venstre er det et bord, en stol, og en liten varmeovn i tilfelle det blir kaldt. På gulvet er det et teppe. Inni skapet er det en yogamatte og en yogapute og et håndkle eller to.
Og det er alt. Her inne skal jeg være i 84 timer uten å se noenting.
Bérengère forklarer de siste detaljene. Mat to ganger om dagen i bokser med lokk. Vask boksene og sett dem tilbake i luka. Et telys og fyrstikker på bordet, om jeg vil gå sakte inn i mørket. Lysbryterne er teipet over, så jeg ikke kommer borti dem. Og, ja, lykke til. Hvis det skulle være noe, er det bare å skrive en lapp og legge i luka.
Lykke til, sier hun igjen og lukker døra etter seg. Jeg borrelåser på gardina rundt døra, borrelåser gardina rundt vinduet, tenner telyset og slår av alle lamper. Det oransje lyset blafrer oppetter veggene. Jeg setter sekken min fra meg ved senga, tar ut ørepropper og øreklokker og sovemaske og legger dem på bordet sammen med skriveboka og de to kulepennene. Så flytter jeg sekken over på den andre siden av senga, så jeg ikke skal snuble i den. Tannbørsten og tannkremen legges sammen med astmedisinen på badet. En siste melding eller to på telefonen, så slås den av. Jeg ser på klokka og lurer om den kan beholdes på, men kommer til at det er for risikabelt, den vil sikkert lyse, og det skal ikke lyse, ingenting skal lyse noe som helst, så jeg slår den også av og legger den i en skuff i skapet.
Jah. Da var vi vel klare, da?
Jeg setter meg og stirrer inn i telyset. Det blir en stund til neste gang, tenker jeg og nøler, nesten så jeg får lyst til å be. Men jeg kan ingen bønner, i alle fall ingen jeg ikke begynner å fnise av, og jeg vet ikke hvilken guddom jeg eventuelt skulle be til, eller om hva, så jeg sukker bare og prøver å føle stundens gravitas. Så blåser jeg. Og så blir det mørkt.
Veldig mørkt. Se for deg en hyttetur tettsted langt ut i ødemarken, uten strøm, uten lommelykt, så sent på høsten at nettene er dobbelt så brede som dagene, men ikke så sent at det har begynt å bli nattefrost — du våkner midt på natta og må på do, men ser ikke den minste antydning til en lyskilde og skjønner ikke opp eller bak fram på verden. Alt er svart. Og du må veldig tisse.
Så mørkt er det. Et fysisk teppe av mørke som verken begynner eller slutter, et endeløst tomrom jeg vekselsvis myser inn i og tusenmeterstirrer inn i før jeg blir sliten og skjeler, som alltid når jeg ikke drar øynene inn for å fokusere. Det er jo ingenting å fokusere på her, uansett hvilken vinkel jeg drar øynene inn i. En flue summer dovent i et hjørne, jeg tror det det er et hjørne, jeg tror det er en flue. Strålende. Et kort blaff av redsel: tenk om det er andre levende ting her, slanger, kakerlakker, mus, farlige fugler, jeg vet ikke, *monstre*? Men det blafrer vekk igjen. Jeg stoler på dette mørket. Jeg velger å stole på det. Jeg tar fram boka, føler meg fram til den riktige siden av pennen og skriver de første usynlige ordene.
Dark retreat
Så ble lyset slukket.
FØRSTE RAKSJON: DETTE
ER SKUMM ELT
*****
OG VANSKELIG Å SKRIVE
RETT.
BLE TR ØTT. FARLI G
Å HA ØYNENE ÅPNE,
MEN LUKKE GÅR DET OK
Så blir jeg sittende uten tanker. En halvtime har gått, eller en time. Eller kanskje to? Det skjer allerede ingenting. Og jeg har allerede mistet begreper om tid.
Når jeg sier mørkt, så er det jo ikke helt mørkt. Du vet jo også det. Når du lukker øynene og ikke ser noe, så ser du likevel små lysglimt, kanskje noen lysende flekker, noen ganger som en stjernehimmel, andre ganger som nordlys eller duvende ufoer som flytter seg litt bortover når du prøver å fokusere dem. Jeg klemmer litt på det ene øyet og når jeg slipper, ser jeg en stor, grønn-hvit radioaktivt lysende sky drive over rommet før den blir borte et sted i nærheten av det som vel er kjøkkenbenken — akkurat som jeg gjorde da jeg var liten og ikke fikk sove. Og akkurat som da får jeg en sterk trang til å dele synet, se da, det er så utrolig kult! Og akkurat som da innser jeg at det ikke er mulig å dele, bare såvidt mulig å snakke om på en tørr og helt uinteressant måte akkurat som jeg som tenåring forgjeves prøvde å dele hvor fantastisk opplevelsen av den til enhver tid rådende musikken var. Jeg vil aldri kunne dele disse radioaktive skyene med noen, tenker jeg og blir sittende og stirre på dem et sted mellom fem og femti minutter.
Kirkeklokkene slår sju slag. Nedenunder hører jeg noen lukke opp døra med kodelåsen — pip pip pip pip pip pip piiiiiiip. Det høres ut som en lem eller en slå som dras først den ene veien, før noen bokser settes ned og lemmen dras tilbake. Så kommer det trinn i trappa og den samme lyden kan høres her oppe, bare nærmere. Uten et ord går personen ned trappa og ut døra. Det må være maten som er kommet. Dagens middag.
Jeg stabber over teppet med museskritt, river halvveis av den svarte duken og drar slåen min til side. Det er to bokser der inne, en varm og en kald, en gaffel og en termos med te. Begge boksene har heldigvis lokk, men begge er også av glass, og jeg tenker med meg selv, hva om jeg glipper en boks og den knuser? Hvordan skal jeg få ryddet det opp i mørket? Hvordan skal jeg gå barbeint i mørket over det knuste glasset for å finne telefonen eller en lysbryter eller gå ut døra for å finne Bérengère som vel vet hvor det er en kost eller mopp?
Hvordan skal jeg få tak i mennesker i det hele tatt om noe skjer? Om jeg snubler i teppekanten og svimer av? Om jeg får hjerteinfarkt? Slag? Epileptisk anfall?
Ah, slutt nå da. Jeg har ikke epilepsi. Og jeg har hørt hun nedenunder tasse rundt på knirkete gulvplanker, hun må sikkert også høre meg og i verste fall skriker jeg til hun kommer styrtende. Det vil ødelegge hennes retreat, men om det er det som skal til for å redde meg, får det heller være. Noen ganger må man være litt egoist.
Jeg stabber tilbake til bordet og skyver boka til side. Nå får vi se hva som er til middag.
Hah. Nå får vi se. Haha.
Mat har aldri vært min greie. Jeg kan overleve, og har gjort det mange ganger både før og etter studietiden, på brødskiver og melk hver dag eller pasta, mer eller mindre kokt (som perforerer blindtarmen, sier de), og en ferdigpizza eller to for paprikaens skyld. Du hører meg aldri si «hm, dette var godt», og selv om noe av det er fordi jeg ikke lært meg de intrikate høflighetsfrasene alle andre tar for gitt, er noe av det også fordi jeg aldri har tatt meg bryet med å kategorisere mat etter syrlighet eller undersmaker av timian eller mørhet eller noe som helst. Mat er mat, man spiser når man er sulten, og det er stort sett det. De samme som mener at tørr pasta skader blindtarmer mener også at dette kan tyde på et radikalt underskudd på smaksløker, eller i det minste smaksløker som ikke vet opp-ned på en potet — og de kan ha et poeng. Samtaler om hva mon kokken må ha puttet i denne retten er gresk for meg. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan man kan smake seg til det.
Men spise må man jo. Så her sitter jeg med en usynlig boks foran meg og lurer på hva i alle dager jeg skal sette tennene i. Det lukter ost av nåt slag. Smeltet ost over grønnsaker, brokkoli? Blomkål? Men det smaker… ikke brokkoli eller blomkål. Og da er min gastronomiske rekkevidde mer eller mindre uttømt. Det er ikke pizza eller pasta, ikke engang poteter, med mindre de er skjært i småbiter og stekt i noe krydderaktige greier, noe de forsåvidt kan være, så jeg er cirka like langt.
Alt jeg vet, er at jeg er sulten og det smaker helt greit — og at det er overraskende lett å spise opp alt i mørket. Etter fire minutter klinker jeg gaffelen rundt og rundt i glassboksen og slikker nedi den for å få med meg de siste restene. Jeg er ikke mett. Men jeg er mettere. Og om noe, burde jeg være glad for å få mat i det hele tatt: en overraskende stor minoritet av de som begir seg ut i (eller inn i, alt ettersom) mørket, velger å faste, enten delvis eller fullt og helt. Da hadde jeg hvertfall blitt sulten.
Teen er fremdeles for varm. Jeg lar den stå på bordet og subber bort til kjøkkenet for å vaske boksene. På veien skubber jeg borti varmeovnen som står på for fullt. Det er ikke egentlig kaldt her, men jeg har vært litt frossen den siste timen og blir det alltid enda mer etter å ha spist. Note to self: varmeovnen står nær det ene hjørnet av teppet. Prøv å unngå å kræsje inn i den om du noensinne skal gå fortere enn en tannlegetime. Så setter jeg boksene tilbake i luka og setter meg selv ved bordet og gjør ingenting igjen.
Jeg vet ikke hva klokka er. Kirkeklokkene ringte akkurat, men jeg holdt meg for øra. I mørket ser jeg de små hvite prikkene — stjernehimmelen — og de duvende, radioaktive skyene. Tanker løpe rundt og rundt i hodet, hvileløst, rastløst fra sted til sted, jeg tenker på alt og ingenting, de dukker opp og forsvinner igjen før jeg får holdt dem fast. Noen vage minner om et eller annet, husker ikke hva, noen andre minner, noen tredje, men ingen viktige og alle flyktige. Det er nesten som om hjernen går på tomgang. Og stadig mer merker jeg hvordan mørket tynger meg fysisk ned, ligger som et teppe over øynene, tvinger dem igjen, omsluker meg, gjør meg trøtt og trøttere…
Kanskje er det også varmen. Jeg finner ikke bryteren til ovnen, så drar bare ut stikkontakten før jeg legger meg i senga og faller øyeblikkelig inn i en tung døs.
Morgenen etter, lørdag 14. september. Den vanlige morgenrutinen — lukk opp øynene, se lyset — fungerer ikke, og jeg blir liggende i senga litt forvirret og nesten trist i noen minutter før jeg står opp og famler meg fram til klærne (som jeg strengt tatt ikke trenger, men jeg er litt frossen og det er jo tross alt en vane å være kledd hver dag) og frokosten, som inntas ved det samme bordet som middagen. Det ene bordet som er.
Jeg begynner å fryse litt igjen, selv med klær. Det er tross alt midt i september og sola har begynt å miste grepet; det er kanskje en god idé å slå på ovnen igjen. Jeg famler meg forsiktig fram til stikkontakten og enda mer forsiktig til støpselet. Det må gå inn sånn, nei, sånn nei. Etter noen forsøk stirrer jeg med vidåpne øyne mot støpselet, som for å tvinge meg til å se noe. Og det er da det skjer.
Mea culpa, mea maxima culpa. Jeg har kommet hele denne lange veien og betalt 60 euro natta for å være et sted som er helt mørkt, hvor vinduene har tette svarte gardiner og smålys på vifter og ovner er teipet over og ingenting, ingenting av lys slipper inn — i dette mørket, som jeg har gjort alt for å komme til… så jeg et lys: en gnist mellom kontakten og støpselet da jeg stakk det inn. Og jeg sank litt sammen på teppet.
Det var en brist kun
fritt etter Henrik Ibsen
I mørket det sorte
Det var en gnist kun
Og nå har du gjort det.
Jeg åpner øynene og ser etter i mørket. Fremdeles stjernehimmel, fremdeles små prikker som jeg noen ganger tolker som lys på veggen. Ikke spor etter gnisten. Jeg subber bort til kanten av teppet og stirrer ut i tomheten. Der er veggen, jeg kan se den. Jeg lukker ut øynene og strekker ut hånda — og treffer bare tomhet. Veggen er tretti centimeter lenger unna og akkurat her er det dessuten en åpning inn til badet. Jeg lukker og åpner øynene, lukker og åpner. Lysene er akkurat de samme, og fremdeles er det ingenting som skal tilsi at gnisten har satt varige spor.
Jeg bestemmer meg for å fortsette. Men pass nå på disse glimtene!
Planen for dagen er å legge matboksene tilbake i luka. Skru av og på vifta (den bråker!) og ovnen når det trengs. Bøye og tøye litt yoga-ish, meditere (sitte stille akkurat som ved bordet, bare i skredderstilling), vente på at hallusinasjonene og drømmene blir mer livaktige. Husker én drøm fra i natt: noen krabbet ut på en lys veranda og sa noe om at «det er gjennomskuet, konklusjonen er brutt, det er jo bare tull». Til å være en livsomkalfatrende drøm, var det ganske spinkle greier. Skulle anta at det blir mer kjøtt på beina etter hvert. Den som holder seg våken får se.
Ikke lenger etter sovner jeg, med øreklokker, på yogamatta med dyna over meg og ovnen ved siden av meg. Mørket tynger bare mer og mer på øynene, jeg har ikke lyst til å holde dem oppe, det er ingen grunn til å holde dem oppe, det er som om kropen skrur ned tempoet flere hakk og kommer i konstant sovemodus. Nesten så det er lettere med maske: er det noe foran øynene, kan jeg lure meg selv til å tro at det er det som gjør det mørkt og at om bare bare tar vekk masken, vil jeg kunne se igjen. Så tar jeg vekk masken og ser ingenting og blir enda enda trøttere. Det er litt uklart hvor dypt jeg sover (O Garmin hvor er du), men jeg er hvertfall ikke helt bevisst eller våken i lange perioder av gangen.
Når jeg våkner etter en mer eller mindre lang periode — hvem vet — ser jeg de første hallusinasjonene. De samme radioaktive skyene, men nå med skygger i utkanten, tynne streker, som greiner eller gress, slanger som leker, skyggen av en hare eller et lemen eller noe, og de pulserer, det vil si skyene, det er fem sekunder med skygger som leker i lyset, og så blir lyset borte, og så kommer det igjen, for sakte til å være i takt med hjerteslagene, for fort til å være i takt med pusten. Og det er bare på venstre øyet, av en eller annen grunn. Det føles nesten som en portal som sliter med å åpne seg — og etter etpar minutter er det borte og jeg alt jag har igjen er et fullstendig, totalt mørke. Nesten, hvertfall. Jeg kan fremdeles se stjerner. Og i utkanten av synsvidden er det som om det lysner, det dirrer, det er som om jeg ser at øyet prøver så hardt å se at selve innsatsen blir synlig, elektriske impulser, blodet som banker i kapillærene, noe sånt, det er helt helt mørkt og likevel ikke, jeg ser og ser ingenting og likevel er det som om noe kjemper for å bli sett.
En fugl basker med vingene et sted helt nært, utenfor det ene vinduet. En bil kjører forbi langt der ute. En stemme, en mann, mumler noe; et barn svarer, en jente eller en gutt, jeg vet ikke. Det knirker i gulvet, i huset, men jeg skjønner ikke helt hvilken retning det kommer fra, kanskje naboen under som går, kanskje huset sukker som gamle hus gjør, kanskje fuglen bakset borti noe, kanskje noe helt annet. Kirkeklokka slår ett slag. Jeg holder meg for øynene og hvisker lalalala for ikke å høre. Så tar jeg på meg øreklokkene igjen.
Det er alltid mulig å gi opp. Døra er ikke låst, lysbryterne er teipet over men med sportsteip som såvidt henger fast, gardinene foran vinduet kan rives ned uten noen som helst planlegging. Hvert eneste øyeblikk er en ny mulighet for å si «Nei vet du hva jeg gidder ikke mer» og vandre ut i lyset og virkeligheten. Med øreklokker virker den muligheten litt fjernere, verden er liksom litt lenger unna, men det er uansett et konstant valg: hvert eneste øyeblikk velger jeg dette, om igjen og om igjen. Å tenke på det endelige målet, 84 timer unna, gjør meg bare demotivert og motløs. Dette mørket i 4 dager til?! Aldri i verden. Men et sekund til går fint. Og nok et sekund, og nok et. Og etter hvert baller sekundene på seg og plutselig er man der. Kanskje. Kanskje.
Og uansett, om man skal fokusere på målet lønner det seg å vite hvor man er. Og jeg aner ikke.
Vinden høres natt ut. Så etter midnatt? Termosen er lunken pluss. Det er … ja, faktisk, det er mat i luka, og den er også lunken pluss. Da kan det ikke være så sent. 8, 9? Jeg hørte noen lyder gjennom øreklokkene i stad, litt mer enn vanlig, det må ha vært maten som kom. Men hvor lenge siden det er? Gudene vet. Jeg er sulten, det vet jeg. Ikke sånn kaffeissulten, ikke sukkersugen, men mageromlende sulten etter noe ordenlig mat. Får spise litt, da. Jeg tar lokket av boksene og kjenner lukten av… noe ostegreier? stige opp i neseborene mine.
Mindful eating er en greie, sier de. Å spise sakte og bevisst, tygge maten målrettet, kjenne smakene bre seg på tunga, føle teksturen på de ulike ingrediensene, nyte ernergien som strømmer ut i kroppen når maten dunser ned i spiserøret til magesekken og videre. Være til stede nå man spiser!
Her har jeg ingen planer. Ingenting å gjøre, ingenting å rekke. Middagen er dagens høydepunkt og noe av den eneste inputen jeg får utenfra og ikke fra mitt eget hode. Det er 12 timer til neste måltid, 24 timer til neste middag. Jeg har all tid i verden og kan tygge én gang i minuttet om jeg skulle ønske det. Og hva gjør jeg?
Kaster meg over disse ostegreiene og skyfler det i meg som om jeg er nordmann på koldtbord. Tygger såvidt nok til at maten blir mulig å svelge og tenker at det får holde lenge, det er mer mat, og alt må inn i munnen min, så fort som mulig.
Og inn i munnen skyfles det, så spiserøret, magen — og så blir det liggende som en klump der nede og jeg husker ikke lenger hva det var, eller engang hvordan det smakte, og nå er det et halvt døgn til neste gang jeg spiser noe som helst. Og jeg er fremdeles sulten.
Jaha. Hva gjør vi nå, da?
Fremdeles ingen sterke hallusinasjoner, bare et og annet uklart lys. Fremdeles ingen sterke minner eller livaktige drømmer. Fremdeles ingen kreativitet, og det overrasker meg litt. Mørket er stadig tyngre og presser meg liksom ned, alt er blitt litt treigere og tyngre, jeg har ikke lyst til å gjøre noe spesielt, bare hvile. Sove. Er ikke redd for mørket, det føles trygt, men også litt hemmende, litt sløvende. Fryser ikke lenger, men teen varmet veldig i halsen, så må heller ha vent meg til å være kald enn at jeg har blitt varm.
Tja, sove litt kanskje?
Ehm kirkeklokkene slo 4?? Klokka kan ikke være fire, det er bare ikke mulig. Ikke så lenge siden jeg hørte stemmer. Og nå kommer det et fly eller en motorsykkel. Midt på natta? Noe merkelig her.
Hvorfor skal jeg egentlig sove om natta? Om maten kommer med tolv timers mellomrom, 8 og 8, hva er forskjellen på om jeg sover om natta eller om dagen? Eller tvertimot stykker opp døgnet i med mange små søvner? Når jeg først kan sove akkurat nå jeg vil, så er det jo en glede å faktisk gjøre det? Ingen skjerm som holder meg våken og sliter på øynene, ingen vekkerklokker som river meg ut av søvnen, ingenting som skal dytter meg ut av søvnen og ingenting dytter meg inn i den bortsett fra min egen interne rytme — hva er det poenget me å sjekke klokka for å se om det er på tide å komme seg til sengs? Trenger ikke gå til sengs i det hele tatt engang: i natt lå jeg stort sett på yogamatta. Og det var minst like behagelig.
Og om jeg etter hvert uansett får enda større problemer med å skille mellom fantasi og virkelighet, drøm og våken, intern og ekstern? Om jeg etter hvert i enda større grad er usikker på om jeg faktisk har sovet, og i så fall hvor lenge? Den normale tiden vil ikke lenger ha noe å si. Bortsett fra måltidene. Og lyden av mennesker utenfor, og biler motorsykler. Og vinden, om man faktisk kan høre forskjell på dag og nattvind. Og kanskje temperaturen. Og kirkeklokkene som nå slår… 10 slag. Klokka må være 10 søndag formiddag. Men jeg er neimen ikke sikker.
Lyden av pennen mot papiret er høyere enn i går. Skarpere, tydeligere. Pusten også. Det tordner i det fjerne, men så innser jeg at det er magen min som romler. Frokosten er fremdeles ikke kommet; matboksene fra gårdagens middag er fremdeles ikke hentet.
Jeg gjør litt yoga. I den grad det kan kalles yoga, jeg bøyer meg litt fram og tilbake og strekker ryggen og beina i improviserte stillinger og tar en push-up eller to, men heller ikke mer. Det føles godt å bevege kroppen. Godt å spjære mørket, på en eller annen måte. Men jeg gir meg også ganske fort og blir sittende og kjede meg. Jeg tenker det er tre ting som få meg gjennom dette, tre egenskaper: Jeg er være nysgjerrig og vil vite hva dager i mørket egentlig gjør med en. Jeg er til tider sta når jeg først har satt meg et mål. Men også, ikke minst: jeg tillater meg å kjede meg. Det er kjedelig nå, javel. Kjedelig er ikke farlig. Og det er nok av minner og tanker som kan underholde meg. Det gjelder bare å våge å vente til de dukker opp. Men søtte så sakte tiden går når man venter på mat og teller sekunder. Man må enten gjøre noe, meditere eller synke ned i intetheten. For denne petimetertilnærmingen til tiden som går er mye verre enn kjedelig, den er gnagende slitsom.
Jeg hvisker høyt til meg selv: jeg er ikke redd for kjedsomheten. Slutter å telle sekunder. Merker såvidt tiden blir trinnløs, blir vag, blir borte. Jeg klarer å telle sekunder, men har ikke sjans på timer, tenker jeg. Så sovner jeg igjen.
TO SLAG?! To på natta?! Faen som jeg sover da. Og snudd døgnet? Det må være natt til mandag nå? Og jeg har spist tre ganger. Så ingen mat hele søndag? Wow. Kan det stemme?
Skillet mellom innenfor og utenfor blir stadig mer uklart. At det er romling i magen og ikke torden har jeg innsett nå — men er det hjerteslag eller noen som går? Er det blodårer i øret eller et eller annet dyr som puster i veggen? Er det øresus eller vind? Øresusen har blitt svakere og mindre pipete, mindre skarp, men noen ganger er det som om hele den bredspektrede susingen samler seg i en stråle og blir til en spiss, gjennomtrengende piping. Den lyden er ikke vanskelig å skille fra andre lyder, men alt annet er vanskeligere å få kontroll over.
En lyd høres ut som en kortstokk som blandes. Jeg ser meg instinktivt om i rommet, men alt er svart. Jeg beveger hodet sakte fram og tilbake, som en sonar, til lyden kommer igjen. Er det fra magen? Romler det? Nei. Jeg tar noen skritt, helt bort til veggen. Lyden kommer herfra. Jeg strekker ut hånda treffer ingenting. Luft. Jeg *ser* veggen, men den er ikke der, den er enda en halvmeter lenger bort. Så fort jeg tar vekk hånda, ser jeg veggen igjen der den ikke er. Lyden kommer igjen, innenfra veggen, og jeg skjønner hva det er. Det er fuglen som bakser litt med vingene. Ingenting annet.
Hjernen begynner å bli desperat og lage seg hypoteser på sviktende grunnlag. Bra.
MEN NÅ ER KLOKKA ÅTTE MANDAG MORGEN OG FROKOSTEN ER KOMMET! Og med den, a surge of optimism!
En tanke mens jeg spiser: Jeg er av typen som må barbere meg og dusje hver dag, ellers både lukter og ser jeg ut som en ape. Noen ganger er det in å være litt apete, selvfølgelig (mest med skjegg), men *noe* må jeg jo gjøre for å se ut som den blårussen jeg av og til må late som jeg er. Men ikke her. Og det gleder meg.
Jeg spiser så sakte jeg klarer (ikke veldig sakte) og rydder opp boksene. Klokka ti kommer Bérengère og banker på nedenunder. Katja, sier hun tiden er inne. Og Katja slipper ut. Katja slipper ut! Jeg vurderer å rope ned til dem: Hvordan føles det? Hvor lenge var du inne? Hvordan er det å komme ut? Hva tenker du nå? Er det verdt det? Og: Gi mer mer mat værsåsnill det var en spinkel spinkel frokost etter en hel dags faste!
Men jeg sier ikke noe. Jeg hører bare Bérengère gå ut, så noen minutter senere Katja, hun sliter litt med døra etpar ganger og kommer seg ut i virkeligheten. Ikke et eneste begeistret rop. Ikke engang et overveldet sukk. Som en vanlig morgen til en vanlig jobb på et vanlig sted bortsett fra at hun må borrelåsrive ned gardina foran døra og ikke har sett lyset på flere dager. Om bare et døgn er det min tur.
Jeg strekker armene oppover og overraskes over av at de kræsjer i taket: det er jo mye lengre opp, jeg ser det jo, det er helt opplyst? Men ja, jeg ser taket, men hånda mi er helt usynlig. Så da ser jeg ikke taket likevel, det var bare innbilning. Jeg visste jo det.
Et minne trenger seg på, mer levende enn noen tidligere. Det er ikke et godt minne, men det er også et veldig gammelt minne og jeg har gått gjennom det mange ganger før og, tror jeg, løst det og kommet meg videre. Nå blir jeg usikker. Det er så sterkt.
Pust, Jostein.
Jeg ser på minnet, studerer det fra alle kanter, ser på følelsene som har hengt seg på, kjenner på dem, hører på dem, lytter til hva de har å si, nikker og tenker, dette er også meg. Dette også som det var og som jeg alltid kommer til å tenke om det. Var det vondt? Ja. Er det vondt? Ja. Men det er greit. Det er lov at det gjør vondt. Jeg merker smerten, men fortaper meg ikke i den. Jeg rusler gjennom minnet, men lar det ikke overvelde meg.
Sår meg, skad meg, plag meg. Jeg bryr meg ikke. Men nettopp idet jeg tenker det, nettopp idet jeg godtar smerten, blekner den og blir borte.
En flue lander på foten min. Det er første gang jeg har hørt flua siden jeg slo av lyset første dag. Jeg tror jeg skjønner hva den tiltrekkes av. Nå har jeg tre muligheter: ta på sokker, dusje eller ikke bry meg. Etter noen minutter velger jeg det siste. Så noen minutter til, og jeg velger det nest siste. Det hadde gjort godt med en dusj, tross alt.
Idet jeg reiser meg fra bordet, ser jeg en tydeligere stjernehimmel enn noensinne. Jeg ser taket og veggene, men som en slags AI: de er generiske og hvite og helt uten særpreg. I et blaff ser jeg også rommet: en pent oppredd enkeltseng (litt unøyaktig), med en racersykkel og en enslags stepmaskin ved siden av, alt i dette hvitgrønne skyggeaktige lyset. Så blir det borte.
På vei til baderommet tar jeg overvekt og snubler etpar skritt til venstre. Fordi jeg tror jeg ser hvor jeg skal tråkke og overraskes over at det er annerledes? Eller fordi balanseevnen min forvitrer i mørket? Kan uansett virke som om jeg hallusinerer mer når jeg går. Kanskje fordi jeg har bruk for rommet mer.
Kanskje jeg burde bevege meg mer.
Siste middag. 12 timer igjen. Merkelig følelse av mer aksept og likevekt. Mer avslappet, jo faktisk, mer aksepterende. Nå, hvertfall. Irriterer meg ikke over lydene fra utsiden eller naboene eller fuglen eller kirkeklokkene. Sånn er bråket nå. Sånn er lydene i verden. OK. Sånn er det. Begrenser fremdeles bruken av vifta, den bråker mye mer og er tross alt under min kontroll — men selv når det durer og går kan jeg sitte uten øreklokker og ha det helt fint.
Og samtidig oppsøker jeg stillheten. Har på øreklokker stadig vekk. Og har aldri en eneste gang her følt behov for å bruke stemmen: ikke synge, ikke be, ikke nynne, ikke snakke, ikke hviske. Jeg lager mer enn nok lyder som det er — pust og puls, gå over gulvet, bruke badet, vaske opp, spise — og det hender jeg tar på meg øreklokker for å ikke høre meg selv. Selv om jeg da hører pusten og hjertet enda mye bedre. Og øresusen, øresusen. Selv om den blir stadig mindre framtredende.
Kirkelokkene slår igjen. En, to, tre. Tre?! I alle dager. Jeg må ha fått lørdagens middag i dag? Eller Katja dro søndag? Eller dagens middag mye tidligere, som lunsj? Jaja, det må være det. Bra jeg ikke skal være her i tre uker, det ville ha blitt veldig forvirrende. Så det er 16 timer igjen. Snart 70 timer innesperret. Synene kommer og går; akkurat nå så jeg teppet, men da jeg løftet det ble det liggende. Prøvde mange ganger og likevel holdt det seg på gulvet. Så jeg så det ikke likevel. Litt senere så jeg skyggen av hånda mi, lyskilden kom fra taket et sted, men jeg så etter, og ja. Hånda var usynlig. Jeg så den ikke.
Noen syner begynner å få farger, mørkeblå, noe oransje, pulserende. En slags måne er lysegul, noe lilla romsterer i synsranden, men alt er flyktig og ingenting kan sees rett på. Dette begynner å bli interessant. Nesten så jeg skulle bli en dag til.
En gang stod jeg på teppekanten og visste at badet var rett fram og bordet bak meg, jeg kjente det, men hodet mitt var overbevist om at det var omvendt og i mange minutter stod jeg helt stille og prøvde forgjeves å snu bildet i hodet. Bordet er bak meg, bak meg, kjenn da! Men selv da jeg trodde jeg hadde klart det, var en del av meg overbevist om at ville kræsje i bordet når jeg gikk mot badet.
Eller kanskje ikke: kanskje en dag til ville gjort meg gal på ordentlig. Kanskje best å oppsummere mens jeg fremdeles er ved mine fulle fem. Hva har jeg fått ut av dette? Hva har jeg lært? Og hva gleder jeg meg til å komme tilbake til?
Ting jeg savner:
- Å sovne med kjæresten min
- Å snakke med barna og se de bli stadig voksnere
- Hunden? Jo, hunden, da, litt.
- Musikk. Å synge selv, å høre på.
- Løpe/gå/sykle, være ute, frisk luft, fjell og skog.
- Å være i byen, se mennesker.
- Å gå på impro og diktopplesning.
- Være crossing guard på skolen og bli takket av tilfeldige barn
- Lese og høre på bøker
- Skifte klær
- Savner jeg elektronikk? Jo, litt. Men mye mindre enn jeg trodde.
- Savner å ta bilder og bruke laptop til å skrive på.
- Savner fuglene i hagen. Fugler som faktisk synger.
- Savner å være stolt av andre og at andre er stolte av meg, men usikker på om det er ønskelig
Ting jeg ikke savner:
- VG. Nyheter generelt, men spesielt de tabloide. Jeg leser VG som jeg koker pasta: står og ser på til noe skjer — men når det gjelder pasta, vet du i alle fall at noe konkret skjer til slutt.
- Å handle
- Klokker. Har begynt å like tidløsheten her.
- Mat? Savner å være ordentlig mett, men merker at litt sult også gjør meg godt.
Vil ikke savne klokker, skriver jeg og teller ethvert kirkeslag jeg hører. Nå er klokka seks. Nå tar det fem timer. Nå er klokka sju. I begynnelsen gikk tida fort. Nå går den sakte. Jeg sover litt, eller noe som ligner, og merker at magen romler. Så middagen kom tidlig i dag og det blir ikke noe mer mat før frokosten? Sult går vel over til å bli mindre plagsom etter hvert skulle jeg tro.
Lydene synker hen utenfor, det er mer travelt seks om morgenen enn kvelden her langt ute på landet. Det kommer et kjølig drag i lufta. Og timene snegler seg av gårde.
Klokka er litt over sju, mandag morgen. En time igjen i mørket. Kanskje som alltid når man er like ved målet: jeg er lei nå og teller ivrig sekunder som standhaftig holder. Det. Samme. Tempoet. Hele. Tiden. Tikk. Tikk. Tikk.
Denne morgenen var kanskje den verste. Jeg drømte store, sterke drømmer, med mange farger og kraftige følelser, med masse liv og røre — og når jeg våknet og lukket opp øynene igjen, var det fremdeles helt, totalt, fullstendig mørkt. Ikke mulig å rømme tilbake til drømmene, ikke noenting å gjøre eller stå opp til, bare denne evige tomheten strekt foran meg. På en ene siden ville det ha vært interessant å være her en dag til. På den andre ville det ha kunnet vært deprimerende. Så kanskje bra jeg gir meg nå.
Eller kanskje ikke. Man venner seg jo til de meste og jeg har ikke vært i nærheten av å bli så gal som de fleste fryktet da jeg fortalte dem om det. På en annen side igjen, jeg savner menneskene. Savner livet. Alle mine verste drømmer og tanker underveis handlet om å miste de viktigste personene i livet mitt, om at de forsvant fra meg, at de ikke lenger ville ha noe med meg å gjøre — og blir jeg en dag til, er det jo nettopp dem jeg er borte fra.
Jeg står nydusjet foran de mørke gardinene. Nydusjet og med rene klær. Bak meg ligger de møkkete klærne på gulvet: jeg gikk over dem på vei ut av dusjen og tenker det at er en fin metafor, det må være en fin metafor for noe, jeg vet ikke hva.
Nå er tiden inne. Jeg løfter hånda, men nøler. Nå er det ikke lenger mørket som er ukjent, men lyset. Har jeg egentlig så dårlig tid? Kan jeg ikke spise frokost først, før jeg slipper lyset inn? Eller i det minste be, jeg som aldri ber og ikke aner hvordan man ber eller til hvilken gud? Markere overgangen på en eller annen måte?
Jeg senker hånda igjen og blir stående og ikke egentlig tenke, men føle. Føle hvordan mørket har sivet inn i meg, men et helt annet mørke enn vanlig, et lunt mørke, et treigt og slapt mørke, kanskje, men et trygt mørke. Et mørke hvor jeg vet hvem jeg er. Der ute vil det være tusen inntrykk som dytter meg den ene eller andre veien og jeg vil være som, hva sier man, en liten båt på et opprørt hav. Men nå har jeg et slags anker: her er jeg. Dette er meg. Og dette vil jeg.
Jeg er ikke ferdig med å finne ut av hvem jeg er, selvfølgelig, man blir jo aldri det, og jeg aner allerede nå at jeg kan tenke meg en enda lenger mørkeromsretreat senere. For å finne ut mer.
Men nå står jeg her og er ferdig for denne gang. Velkommen tilbake, Jostein, sier jeg lavt, mine første ord på 84 timer. Og så river jeg til side gardina. Lys!
Det er mandag morgen, klokka 0836. Jeg bestilte rommet til tirsdag morgen. Jeg har vært inne i mørket i 60 timer, ikke 84, og det innser jeg ikke før en halvtime senere. Jeg går ut og ser hvor vakkert alt er, hvor sterke fargene er, hvor pent det er med ethvert lite blad i en busk og ethvert lite insekt som traver rundt på dem. Jeg går ut og er glad over å kunne være i verden.
To timer senere går jeg tilbake til mørket for et siste døgn. Fordi jeg vil det.
*
Du sitter på en marokkansk restaurant i en liten landsby et sted i Frankrike. Bussen din går om først tre timer og du har spist deg ordentlig mett for første gang på fire døgn. De eneste andre gjestene er en gjeng lokale franskmenn. Først var de to, så kom det fire til, og de kysset hverandre på kinnet tre ganger hver, 24 høylytte smask. Nå sitter de og ler av vitser du ikke skjønner og dulter borti hverandre av glede.
Du snakket marokkansk med kelneren — å kan du darija! — og bestilte vegetartajine. Nå sitter du og slurper i deg sausen så fort du kan, den skal helles over tajinen, men du trodde det var en suppe, og du vil ikke at kelneren skal se hvor lite du egentlig kan om Marokko og marokkansk mat.
Og mens du slurper, smiler du. For dette er også en glede: de rare feilene man gjør i det sosiale spillet.
En av franskmennene ler rart, gryntete, det høres mer ut som snøft enn latter, og så høyt han ler! Du tenker på flua som fant foten din igjen da du slo på lyset i mørkerommet, dovent, brummende, summende landet den om igjen og om igjen på foten din og kinnet ditt. Du tenker på den motorsaga du hørte da du passerte et par høyhælte, smale damesko i gangen og gikk ut i Montée de l’harmonie: en mann som hugget noen trær på den andre siden av dalen så det gav gjenklang i hele landsbygda. Du tenker på alt som kunne ha irritert deg — og du merker at du er ikke irritert i det hele tatt. Gryntete lattere er også lattere. Fluer er også levende vesener. Motorsager har også sin plass i stille landsbyer.
Du betaler og takker kelneren på marokkansk — Shukran bezzaf — men snakker så lavt at hun først ikke hører deg. Jeg ble så glad da jeg så at det var en marokkansk restaurant her, hvisker du. En av landsbyens elleve utlendinger svarer noe du ikke skjønner, du kan jo ikke så mye marokkansk akkurat, og dere ler begge av noe dere ikke helt vet hva er.
Alhamdulillah sier du, selv om det ikke passer, og lukker opp døra.
Ute skinner sola. Du setter deg på en benk og beundrer en bille på et blomsterblad. Halvanne time til bussen kommer. Men det er ingenting.
*
En middelaldrende mann med en sliten grå tursekk rusler sakte gjennom Lyon Part-Dieu og ser på menneskene. En jente møter kjæresten sin, en pappa gir high five til et lite barn, etpar kule fjortiser ler hjertelig av noe eller ingenting, hverandre eller verden, hvem vet. Han ser alt dette. To vakter med maskingevær skuler på ham idet de passerer. Det er noe merkelig med denne mannen. Et gammelt par går hånd i hånd, en dame med blindestokk unngår mysende å treffe en billettautomat, en mann, mer en gutt, med dreads og stor ring i øret sitter ved pianoet og jammer. En jente som ser ut som kjæresten hans står ved siden av. En tredje vakt snakker i walkie-talkien sin.
Mannen den slitte grå sekken ser alt dette. Han stiller seg opp noen meter fra pianoet og ser mot menneskene som går forbi. De er ikke som en masse, det er som tusen enkeltindivider, og han ser dem alle sammen. Og han har ikke makt til å å tilgi dem, og han har uansett ikke noe å tilgi dem for, men det er likevel det han gjør. Tilgir. Han skjønner hvorfor de har fått seg tatoveringer, subber når de går, tygger tyggegummi, gestikulerer energisk, tynges ned av verden, sukker eller smiler, angrer eller gleder seg. Han skjønner til og med de vaktene som igjen passerer ham, og han har ingen grunn til å tilgi, men han gjør det likevel.
Fra pianoet kommer de første usikre akkordene av en sang han kjenner, men ikke husker helt, en melankolsk men likevel glad sang, og han kan ikke ordene, og han vil ikke synge med, for han vil ikke forstyrre verden, men han synger med likevel, inni seg, mens hans ser på menneskene.
Og lyden av føttene deres blander seg med lyden av sangen, hvem som enn synger, for han ser ingen som synger, men like fullt er det som om alle synger, et helt kor av lyse stemmer, damestemmer eller lyse mannestemmer, som lysende tråder fra alle opp til en felles glede, tenker han — og han innser at dette er litt som å se syner, men han bryr seg ikke, for det er så vakkert og han vil beholde den skjønnheten, hvor den enn kommer fra.
Han nynner lavt med og smiler til en vakt som passerer. Hun skuler på ham. Skjegget hans er grått, men håret hans er blondt, og når han smiler, har han bølger av rynker rundt øynene.
Det er tre kvarter til toget hans går. Men det er ingenting. For nå skal han hjem.